El Clásico – mer enn en fotballkamp
Idrett og politikk hører ikke sammen, hevdes det innimellom. Det kan i noen tilfeller være riktig. Når det gjelder spansk fotball er det direkte feil.
ArveFuglumPublisert:28. februar 2020Endret:2. januar 2023Kamper mellom Real Madrid og Barcelona dreier seg ikke bare om poeng eller avansement. Det sportslige er kun en del av alt det som rommer begrepet «El Clásico». Søndag kveld skal de to gigantene møtes for andre gang denne sesongen. Til kamp nummer 244 i betydningsfull sammenheng.
Hva ligger bak det enorme rivaleriet mellom klubbene, bortsett fra at klubbene er fra de to største byene i Spania og alltid kniver om hegemoniet i spansk fotball? Svaret inneholder politikk og diktatur, krig og undertrykking, og en del myter.
Én av mytene er at Real Madrid var fascistenes lag, mens Barcelona representerte alt det den eneveldige General Franco hatet. Som med så mye annet er sannheten mer kompleks enn som så. Det som er sikkert, er at allerede før den spanske borgerkrigen (1936-1939) fantes det sterke krefter i Katalonia som gjerne ville rive seg løs fra resten av Spania.
Klubbpresidenten ble drept
FC Barcelona ble tidlig et symbol på denne selvstendighetstanken, og mindre myteomspunnet blir det ikke av at presidenten i klubben, Josep Sunyol, ble drept allerede noen uker ut i krigen i 1936. De som ikke finner grunn til å undersøke dette nøye, vil fort få inntrykk av at Sunyol ble henrettet av fascistene på Francos ordre. For å nyansere dette litt:
Josep Sunyol var politiker, og innvalgt i det spanske parlamentet for det sosialistiske katalanske partiet. På vei fra Barcelona til Madrid ble han stoppet av fascistiske soldater, tatt til fange og drept. Det er ikke dokumentert at de som drepte ham visste noe mer enn at han var en fiende, siden bilen hans var dekorert med symboler for republikken. Men det altoverskyggende faktum er at FC Barcelona-presidenten ble tatt av dage.
Det som senere er noe underkommunisert, spesielt blant katalanere og Barcelona-fans, er at Real Madrid led minst like store tap som Barcelona som følge av krigen. Hovedstadsklubbens president ved borgerkrigens utbrudd var Rafael Sánchez, også han en republikansk politiker og innbitt motstander av fascismen. Han ble tatt til fange av Franco-lojale soldater, men greide å rømme til Frankrike. Han som overtok presidentembetet, Antonio Ortega, kjempet med våpen i hånd på republikanernes side under krigen. Madrid ble den siste byen som sto imot, men til slutt vaiet fascistenes flagg også i hovedstaden. Ortega var en av mange republikanske offiserer og soldater som ble henrettet.
Real Madrid var i ruiner etter borgerkrigen. Banen var ødelagt og flere av spillerne drept.
Forbud mot alt katalansk
Det som fulgte, var et knallhardt fascistisk diktatur ledet av General Franco. Selv var han etter alt å dømme lite opptatt av fotball. Men han visste at FC Barcelona hadde stor betydning i Katalonia, og at de som til enhver tid hadde ledet klubben også hadde sterk politisk innflytelse. Han gikk i gang med en voldsom utrenskning av diktaturets fiender, fengslet og tok livet av sine politiske motstandere. At Franco skulle ha noen interesse av hvem som vant fotballkamper er lite sannsynlig, men at han var interessert i å kvitte seg med alle selvstyretanker er hevet over tvil. Han ville nødig ha slike folk inn FC Barcelonas ledelse. Det ble forbud mot katalanske flagg og katalansk språk, ja alle andre språk enn spansk. Athletic Club de Bilbao, som i sin tid var grunnlagt av engelskmenn, måtte for eksempel endre navnet til Atlético Bilbao.
Folks tanker kunne han derimot gjøre lite med, og da Real Madrid bygget seg opp igjen, fikk det gamle motsetningsforholdet en ny dimensjon. Madrid som by var blitt fascismens og makthavernes høyborg, og historien om hovedstadens standhaftighet gjennom borgerkrigen spilte liten rolle for katalanerne. De følte seg undertrykt, og det med rette. Og Real Madrid var for dem representanten for sentralmakten, som de hatet.
Spilleren som endret maktforholdet
Til tross for alt dette var Barcelona en mye mer suksessfull fotballklubb enn Real Madrid de første 10-12 årene etter borgerkrigens slutt. Dette falt naturligvis Madrid-tilhengerne tungt for brystet. Et vendepunkt kom da Real Madrid vant dragkampen om den argentinske fotballeleganten Alfredo Di Stéfano i 1953. I 1949 ble argentinsk fotball rammet av streik, og Di Stéfano skrev da kontrakt med den colombianske klubben Millonarios, selv om han fortsatt var under kontrakt med River Plate i Argentina. I 1952 gjorde Barcelona en avtale med River Plate, som fortsatt satt på hans internasjonale spillerlisens. Real Madrid på sin side gjorde avtale med Millonarios, og dermed hadde Alfredo Di Stéfano kontrakt med begge de to store klubbene i spansk fotball. FIFA ble koblet inn, og tok parti med Barcelona.
Det spanske fotballforbundet blokkerte overgangen, og det ble pekt ut en megler som skulle få løst floken. Denne het Armando Muños Calero, en hardkokt fascist og tidligere president i det spanske fotballforbundet. Enden på visa ble at de to klubbene skulle dele på spilleren. Først to år i Real Madrid, deretter to år i Barcelona. Selvfølgelig en håpløs avtale, og da Di Stéfano ikke imponerte nevneverdig i sine aller første kamper for hovedstadsklubben, solgte Barcelona sin del av spilleren til Madrid-klubben. Etter dette startet han storspillet. Real Madrid dominerte spansk og europeisk fotball i ti år, og Di Stéfano ble regnet som verdens beste fotballspiller.
For Barcelona-tilhengerne var hele denne historien nok et tegn på at det forhatte regimet gjorde alt for å tilfredsstille Real Madrid, og motarbeide Barcelona.
I desember 1975 møttes Barcelona og Real Madrid på Camp Nou til den første El Clásico etter at Franco døde en drøy måned tidligere. Med Johan Cruyff på laget vant Barcelona 2-1, og hjemmepublikum kunne vifte stolt med sine katalanske flagg uten redsel for represalier.
Til tross for at monarki og deretter demokrati ble innført i Spania, har selvstendighetstanken i Katalonia vært der fram til i dag. Motsetningen mellom Barcelona og Madrid er fortsatt bitter, og det samme er hatforholdet mellom de to fotballklubbene. Slagordet til Barcelona er «Mes que en club» - Mer enn en klubb. El Clásico kan også trygt kalles mer enn en fotballkamp.
Søndagens kamp nummer 244 i offisiell sammenheng. Barcelona har vunnet 96 ganger, mens Real Madrid har 95 seire, og det har endt uavgjort 52 ganger.
I ligaen har lagene 72 seire hver. 35 kamper har endt uavgjort.
Real Madrid har ikke vunnet over Barcelona i ligaen siden april 2016.
Vinner Real Madrid vil de overta ledelsen i La Liga med ett poeng.
Barcelona-seier vil gi klubben fem poengs forsprang på Real Madrid.
Barcelona har vunnet La Liga de to seneste sesongene.
